Glutenfri matlaging

Jeg har begynt å lære meg å lage glutenfri mat, det vil si mat uten hvete i. Noe som er en nokså stor utfordring ettersom en god del av det jeg har spist til vanlig har mel eller hvete i seg. Og det er ganske så irriterendes ettersom jeg reagerer mer og mer på når jeg får i meg gluten.

Men i går lagde jeg min første pizzadeig uten gluten i! Det hele ble en nokså komisk affære ettersom deigen ikke kan knas, det er en meget seig og bløt deig man sitter igjen med etter å ha blandet ingrediensene. Men det ble vellykket selv om de “normale” pizzadeigene selvsagt er mye bedre!

Oppskriften jeg brukte er som følger;

1/2 pakke gjær

1 1/2 dl lunket vann

2ss matolje (raspolje fungerer flott for meg!)

1/2 ts salt

4 dl glutenfritt mel

PS: jeg brukte en vanlig glutenfri melblanding, som jeg får kjøpt på helsekost butikken. Det skal fungere flott med både semper og de andre meltypenene som er glutenfrie, samt Toro sine glutenfrie melblandinger, men Toro har egne oppskrifter på sine hjemmesider.

Bland alt det tørre, bland inn oljen og vannet, det er veldig greit å bruke en mikser til dette ettersom deigen ikke blir som en vanlig deig! Men det skal gå bra å gjøre det selv men da bør du bruke enten en slikepott eller en tresleiv til å røre. Deretter tar du og smører (ja smører deigen!) ut på bakepapiret i den formen du vil at pizzaen skal se ut. Dette er litt stress hvis det er første gangen du prøver deg på dette, men det går på et vis! Så lar du det stå til heving i ca 15-30 minutter et lunt sted, før du tar og tar på det du vil ha, skinke, kjøtt etc.

Stekes i ovnen mellom 20 -30 minutter!

Nam nam

 

 

 

 

Kortvarig glede

Tiden flyr når man har det gøy heter det, for min del har det heller vært at tiden flyr når jeg er stresset. I løpet av de tre siste ukene mine har hverdagen min bestått av å sove, stå opp, løpe til skolen, halvsove på forelesning, svømme med en venninne (jeg har vannskrekk, men jeg har endt opp med å kjøpe meg fancy fancy svømmebriller og svømmer tre ganger i uken riktignok på den grunne delen av svømmebassenget, men DET trenger ingen å vite). lese lese og lese, spise litt (glutenfri diett – som jeg holder ). og så være på jobb i 3 timer i hverdagene, 5 på lørdager. Da er klokken allerede 19 om kvelden, og jeg snylter til meg gratis middag av Fëanáro.

Og sånn har det gått helt til i dag, nei stryk det, imorgen mener jeg. Da er det min siste arbeidsdag frem til NESTE lørdag i hvertfall ikke noe mer deltidsjobb før om en ukes tid, og bare det er herlig og får tærene mine til å krible av glede. ikke vond rygg av å stå i flere timer og høre på stressede julekunder – ja de har allerede begynt å dukke opp!- Eller etter å ha sittet i 5 timer i kassen usj..

Så nå må jeg bare finne en måte å få denne uken og neste til å vare og vare og vare og vare…

Sånn at jeg får tid til alt det andre jeg skal gjøre…

Plutselig ble det ikke så mye å glede seg til likevel… blæ

NEI til jentebading

Usj så irritert jeg blir!

Jeg er som regel den som forsvarer muslimene i mange tilfeller og mener mediene skaper fremmedfrykt etc. og i mange tilfeller overdriver de saker. Det gjør de sikkert i denne saken også. Men her setter jeg i hvertfall min fot ned. Jentebading? Hva søren? Hva har man ikke kjempet for å få vekk? JO, KJØNNSDISKRIMINERINGEN.

Og nå skal vi plutselig tilbake til det stadiet hvor man skiller jenter og gutter i bading? Nei nei nei nei nei. Jeg synes dette her har begynt å gå alt for langt. VELDIG langt. Flott at dere har deres religion, og følger den til punkt og prikke, men neimen om dere skal endre på samfunnet vårt enda mer nå! Hvilken religion folk utøver hjemme spiller ingen rolle for meg, men når du begynner å dra det langt ut til et samfunn som er åpent som vårt og prøver å endre det til å passe deres egen religion blir det feil.

Her er det slik at man har blandede gym timer og svømme timer, liker dere ikke det, så er det deres problem. Veldig kynisk og kaldt sagt. Men slik føler jeg det akkurat nå. Selvfølgelig vil foreldre at barna deres skal lære seg å svømme. Men er det virkelig nødvendig å nekte ungen sin å lære seg dette på grunn av en tro?

Her i Norge har man likestilling, man skal ha blandede klasser, man har kvinner i lederjobber osv. Dette er slik vårt samfunn er satt opp og fungerer. Man kan ikke komme og endre det slik at det begynner å ligne på det landet man forlot. Kommer man til et nytt land så skal man følge det landets lover, normer og levemåte. Vel levemåte og normer kan jo leves etter sin egen kultur, men  hvertfall samfunnets lover da, som eksempelvis blandede timer. Hvordan man lever sitt liv ellers og hjemme hos seg selv skal ingen bry seg med. Fordi det er din rett til å gjøre nettopp det.

Det jeg ikke skjønner er at enkelte land i Midtøsten har kleskoder, som turistene må følge når de besøker landet, Og de MÅ følges hvis ikke blir det reaksjoner med anklager på at man ikke respekterer landets lover og sosiale normer. Men hva skjer her hjemme? Nei her skal man drive og endre på lov verket slik at alt passer til noens religiøse overbevisning. USJ!!

Jeg vil gjerne at mitt hjemland skal ha sine tradisjoner, de gode og de vonde. Jeg vil ikke at vi skal drive å endre på alt mulig fordi en minoritetsgruppe mener de har rett på å bli hørt i alle kravene sine. Jeg er selv barn av innvandrere, de har tilpasset seg det norske systemet og den norske levemåten. Selvfølgelig hjemme hos oss er det chilensk mat blandet med fiskekaker, grøt og gløgg. Men det er hjemme hos oss, vi tvinger ikke våre matvaner på andre med mindre de har lyst til å smake eller se hvordan det er. Vi tvinger ikke vår kultur og krever at alle nordmenn skal innrette seg etter ditt og datt, fordi VI tror og mener det.

Jeg føler meg norsk, i mine øyne kommer jeg alltid til å være norsk. Kanskje ikke i andres øyne. Og nå går jeg imot de minoritetsgruppene som krever at det norske samfunnet skal innrettes etter dem. Det er omvendt, dere skal innrette dere etter det norske samfunnet. Det er ikke snakk om å miste sin egen kultur, men å faktisk bli en del av den kulturen dere bor i nå.

Nei jeg er irritert.

Laktose og glutenfrie sjokolade muffinser :D

Fëanáro og jeg har klart å lage våre første utrolig vellykkede glutenfri og laktosefrie sjokolade muffinser de ble utrolig gode!

Så her er oppskriften til dem som skulle ønske å prøve,

1 porsjon

2 egg
2 dl sukker
3 dl TORO Glutenfri fin kakemiks
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
3 ss kakao
1 dl fløtemelk, dvs. laktose fri fløte fra tine!
50 g smeltet avkjølt smør eller margarin

Muffinsene skal inn i ovnen som skal stå på 225 grader og de må kun stå der i TI min.!! Ellers blir de brent.. G

Det å bo sammen

Fëanáro og jeg skal skape vår første felleshjem, dette kan bli gøy merker jeg. Men samtidig så blir jeg bombardert med spørsmål av typen; MEN Er DU Ikke NERVØS??

Nei, jeg er ikke nervøs, hadde jeg vært nervøs hadde de fleste fått merke det noe så inderlig at de ikke hadde turt å se på meg en gang. Jeg GLEDER meg faktisk! Er det virkelig så galt i å glede seg? Jeg tror faktisk ikke nervene kommer til å komme før jeg står foran inngangsdøren med en pappeske i hendene og stresser med å finne nøklene, men til og med da kommer det til å bli mer slik;

Herre! Hva er det du driver med? Du skal bli samboer! Neste steg er kone! UÆÆÆ

Før jeg kommer til å riste oppgitt på hodet og konstantere at jeg har blitt for påvirket av det alle andre mener og har glemt det jeg selv føler.

Jeg gleder meg virkelig. Jeg ser frem til å våkne opp hver dag med en jeg er glad i og like det jeg ser.

Vi har allerede snakket om omredning, jeg har påpekt enkelte ting jeg mener SKAL og MÅ vaskes før jeg i det hele tatt rører dem. Alt han gjorde var å le og påpeke at det skal skje med en gang jeg har alle tingene mine på plass og holder et par av nøklene i min hånd. Jeg merker jeg har gledet meg helt siden jeg sa ja, og det at jeg allerede har planlagt hvordan noen ting skal se ut sier mer enn det noen andre har sagt til meg.

Det er virkelig ikke galt å glede seg, så hvorfor må enkelte påpeke på det negative?

How many cups?

Jeg har en sånn fin student kopp. Jeg fikk den i begynnelsen av året og det er min andre fine student kopp.

Med et har jeg innsett hvorfor jeg sluttet å bruke den andre koppen min på Uni. Idag er kl 12.15 og jeg har drukket min 6 kopp med te. Jeg er helt avhengig av te. Jeg er faktisk gretten inntil jeg får min faste dose te med sukker i. Og helst en god og deilig lipton te.

Og klokken er bare 12.15 og jeg har klart å drikke 6 kopper te allerede, men jeg merker trangen til å løpe bort for å kjøpe kopp nr 7! Jeg har jo en sånn fin fin kuppong som jeg får en gratis kopp te, etter å ha kjøpt ti kopper. Jeg har jo bare tre igjen. ^^

Uff, te avhengige damen..

Falsk trygghet? Eller håp?

Fëanáro har investert i en overfallsalarm til meg. Jeg fikk den for en uke siden eller kanskje det var to, jeg husker ikke helt. Jeg har endelig satt batteriene inn i den, men har fremdeles ikke hatt bruk for den ennå. Heldigvis.

Jeg bor på Høyden, rett ved Uni. og i avisene har det vært store oppslag om voldtekter og voldtektsforsøk etc. Så ja jeg har vært litt vel skeptisk mot å tasse rundt her oppe alene når det begynner å bli mørkt. Fëanáro bestemte seg for å kjøpe en alarm til meg, hvis det skulle skje noe så har jeg i hvertfall noe som kan kanskje distrahere overfallsmannen.

Men det er noe med å være ung, man tenker at det der aldri kommer til å skje meg. Helt til det faktisk rammer deg selv, eller noen andre som man henger med daglig. Med ett er hele tilværelsen forandret. Man ser frykt og skumle menn overalt. Det er rart det der. Jeg pleide å gå turer til Nordnes av og til selv om vinteren.

Jeg er veldig glad i de turene. Det er noe med å gå ute i den kalde verden når det er snø, og man drukner nærmest i luen, sjerfet og genseren man har på seg. Nå som vinteren nærmer seg har jeg ikke sett så veldig frem til de turene, og det er mest på grunn av alle overfallene som har vært den siste tiden. Man lurer på om man utsetter seg for noe ved å faktisk gå der man alltid pleide å gå alene.

Jeg har alltid sagt; Jeg akter ikke å bli skremt vekk fra mine rutiner fordi en eller annen syking har et problem med å skjønne at et nei er et NEI.

Men likevel har jeg fremdeles ikke gått en eneste tur. Og det irriterer meg, jeg har innsett at jeg er redd. Redd for at det kan skje noe verre. Så hva gjør man da?

Jo kjæresten skaffer en overfallsalarm. Og jeg er veldig takknemlig for å ha fått den.

Men er det en falsk trygghet? Eller er det håp? Det har jo blitt “bevist” at dersom man roper hjelp, så er det ikke så store sjanser for at noen kommer. De vil ikke blande seg inn. Men om det uler noe sykt fra en alarm, vil folk komme? Jeg håper de gjør det dersom de skulle høre noe sånt.

Jeg velger å tro at det er en trygghet, om den er falsk kan så være, jeg har en ting som gjør at jeg er mindre nervøs når jeg går hjem alene i mørket. Jeg går raskere og med en rettere holdning. Det gir meg håp om at jeg kan få hjelp dersom det verste skulle være ute. Så kanskje falskt håp ikke er alltid er så dumt?

Høsten

Det er merkelig hvordan man favoriserer årstider, om noen spør meg sier jeg alltid at jeg elsker våren, ettersom her hjemme så regner det alltid om sommeren. Eller så er det kaldt. Av en eller annen grunn så er våren den varmeste årstiden her på vestlandet.

Men når jeg tenker meg om elsker jeg alle årstidene innerst inne. Det er så mye man kan elske med de ulike årstidene, om man ser nærmere etter.

Høsten er kommet, og det er kaldt og det regner ute, og ikke minst man blir nærmest blåst vekk fra Høyden når man går her. Men likevel, er det noe som er koselig med høsten er det å kunne pakke seg inn i en god genser og tenne stearinlys og titte ut på stormen som herjer.

Selv om jeg ikke er en så stor fan av å fryse er det likevel noe med høsten som stemmer så fint når man sitter inne med stearinlys, mens det høljer ned utenfor. Jeg håper vinteren blir like koselig, selv om jeg mest sannsynlig kommer til å klage over den og.

On the move…again

I det siste har jeg ikke blogget noe særlig, mest fordi jeg følte at jeg har mistet min gnist. Og fremdeles så føles det ut som om den er borte, men likevel så har jeg merket et lite savn med å blogge. Jeg er ikke en av de store elite bloggerne, jeg tar ikke opp politikk, diskuterer synspunkter eller krisitserer andre, jeg deltar ikke i de store “kranglene” eller diskusjonene om du vil bloggerne seg i mellom.

Jeg har alltid vært mer den som heller leste litt hos alle, deretter kranglet jeg med dem i hodet mitt, og gikk videre, og det fungerer fint for meg, kanskje ikke for noen, men for meg er det bra. Noen vil sikkert kalle meg feig, og det innrømmer jeg gjerne at jeg er til tider, jeg kan godt finne på å snike meg stille vekk og unngå en konfrontasjon. Men det er bare det at jeg faktisk ikke har det store behovet for å melde meg inn i de diskusjonene, noen ganger holder det for meg at jeg har min egen mening, er komfortabel med den og ikke trenger å forsvare den. Enkelte ganger mener jeg ting uten å helt klare å forsvare dem skikkelig. Skjønner du?

Selv er jeg klar over at jeg ikke har mange lesere, men jeg liker det litt sånn og, jeg liker å tro (i hvertfall innbiller jeg meg) at de få leserne jeg har, er som meg, liker å lese hos andre men kommenterer sjeldent.

Men lysten til å blogge er nå her i hvertfall, jeg føler jeg kan komme meg tilbake til dette. Jeg liker å fortelle det som skjer i mitt liv, og jeg liker å være anonym, til den graden jeg har valgt det selv Mye har skjedd siden sist føler jeg,  jeg har jo oppdatert den med dødsfallet til Patrick Swayze, men ellers ikke noe mer spennende.

Så det er som følger;

I Mai flyttet jeg inn hos min kjære, siden det forrige stedet hadde sopp i gulvet, ergo jeg flyttet ut rimelig fort kan du si. Jeg bodde der et par uker og flyttet inn i en minihybel rett ved Uni. Og her har jeg bodd siden, når det er sagt, jeg elsker å bo alene. Det er bare helt fantastisk deilig. Så jeg angrer ikke på det valget. På en annen side så er leien på 4800 pluss strøm, ergo jeg er ruinert økonomisk sett, men planen var å fortsette å bo der frem til jeg drar på utveksling.

MEN; så skjer det store Fëanáro spør et stort spørsmål, og plutselig er forholdet vårt med ett mye mer seriøst, jeg som aldri trodde jeg kom til å finne noen. Men nå har jeg Fëanáro og jeg er utrolig glad i ham, og som sagt, plutselig skal jeg the move again.

Jeg slår meg visst aldri til ro.

R.I.P. Patrick :(

Å våkne idag, var ikke noe særlig.

Patrick Swayze er borte.

Blodig urettferdig…. det føles som vi har blitt født inn i den perioden hvor de store har begynt å falle bort. Min egen private hyllest til Patrick;

du var den beste danseren jeg har sett, og rollene dine blant annet i Ghost og Dirty Dancing kan aldri sammenlignes med noe annet i verden. I tillegg viste du deg å være en varm person med mye kjærlighet og ikke minst kampmot, jeg håpet inderlig du kom til å overleve kreften. Rest in peace <3

SNUFS!