05.15.09
Når du mister en del av deg selv
Jeg har endelig innsett og klart å innrømme for meg selv at jeg har mistet en del av meg, en del jeg var veldig glad i. Som jeg så på som unikt hos meg, selv om veldig mange andre hadde det samme talentet og ikke minst var bedre enn meg i det. Men likevel så var det en del av meg, noe som definerte hvem jeg var.
Jeg kunne støtte meg til det når ting ble for tøft, når jeg ble lei av min verden og alle problemene i den. Det var et sted hvor jeg kunne søke til, finne ro, fred, venner og kjærlighet. Det var mitt eget Neverland. Inne i mitt eget hode, en egen verden, fantasi verden fylt med alle skapninger og folk jeg ville ha der.
Det har gått ett år, muligens mer, uten at jeg har skrevet noe, i det hele tatt. Jeg har mappene mine med meg, med alle historiene mine, fantasiverdenen min, vandrerne, alvene, folket og andre vanlige noveller som handlet om “vår” verden.
Jeg liker å bla i dem, lese gjennom ting, humre for meg selv og tenke hvor mye fantasi som levde i meg, hvordan jeg overlevde naturfagstime og ikke minst mattetimene mine bare ved å sitte for meg selv og skrive. Men ikke minst det å faktisk klare å skape noe, som i mine øyne var noe eget. Noe som kun jeg kunne kontrollere, og ingen andre kritisere.
Det er kanskje derfor jeg aldri lot noen lese det jeg skrev, at noen skulle komme til å kritisere, rive ned det jeg hadde skrevet og skapt var ikke noe jeg ville høre på. Det var rett og slett for sårbart. Og fremdeles er det sårbart, til den dag i dag er det ingen som har lest det jeg har skrevet. Ingen. Fordi jeg fremdeles ikke vil at noen skal rive det ned, det er et glasshus, som jeg er redd vil bli ødelagt med den minste berøring.
Men jeg skriver ikke lenger, jeg har en blogg, men jeg skriver sjeldent. Men det å skrive har blitt så endret for meg, jeg klarer ikke å komme inn i den verden mer, ihvertfall ikke på samme måte som før. Og jeg likte den delen, jeg elsket den delen ved meg. Det var en side ved meg som jeg håpte aldri kom til å forsvinne, som kom til å forbli der til jeg var gammel og grå.
Så det er trist, man blir lei seg, jeg er lei meg for at det er borte. Alt kommer tilbake når jeg leser gjennom det jeg skrev iløpet av barneskolen, ungdomskolen og videregående.
Men kanskje jeg bare har vokst det av meg?
03.08.09
Når behovet melder seg
Jeg har ikke blogget på en stund fordi behovet for det var ikke der lenger. Men nå..nå har det plutselig dukket kraftig opp, og behovet mitt for å få ut tanker og føleleser er større enn noen gang, men jeg klarer ikke å ordne tankene eller følelsene mine slik at jeg får satt ord på dem.
Mye har skjedd siden sist, mye godt og mye vondt. Og den siste negative tingen som skjedde har satt meg helt ut. Jeg ble såret, kraftig såret og nå vet jeg virkelig ikke om jeg klarer å fikse, lege, dette. Og det er det som i grunn skremmer meg, hva om jeg ikke klarer å lege det? Hva om dette fører til at jeg mister det ene gode i livet mitt?
Å skape avstand vil kanskje hjelpe og det skrittet har jeg gått ut og gjort, men reaksjonen jeg fikk tilbake gjorde det bare mer vondt.
Greit for meg.
En kort setning, men en veldig vondt setning å få. Jeg vet ikke hva annet jeg burde forvente, det er jo jeg som for feig til å si dette ansikt til ansikt, men likevel, så gjør den setningen mer vondt enn noe annet. Kanskje jeg endelig har fått bevist for meg selv at jeg faktisk ikke egner meg til å ha en partner, jeg er for følelsmessig svak, eller for trøblete (hvis det er noe som heter det) for å faktisk klare meg gjennom slike ting.
Men jeg vil ikke miste den gode tingen i mitt liv, det er så uendelig deilig å ha det, å være i det. Kanskje en pause vil hjelpe…kanskje ikke. Jeg aner ikke. te quiero, siempre.
01.04.09
Veien videre
Jeg fikk liksom aldri tid til å skrive før jul og ikke minst nyttår. Det er jo ingen bra unnskyldning når jeg tenker meg om, men det er vel sannhet til en viss grad. Julen min var veldig koselig og deilig, men om jeg skal være helt ærlig ble jeg fra meg av lykke da Fëanáro endelig kunne bekrefte at; ja, det ble plass til meg og på hytten nyttårsaften.
Jeg er veldig glad i familien min, men jeg blir fort lei av dem når jeg er hjemme, det kan gå et to til tre dager før jeg begynner å lengte tilbake til byen og min “frihet” der.
Jeg reiste avgårde til Stavanger og ble der frem til i går. Jeg har lært meg å stå på slalåm og har overlevd en enorm bakke. At jeg ikke falt av trekket er for meg et evig mysterium. Nyttårsaften var herlig, og samtidig litt sprø. Min plan var egentlig å oppsummere 2008 i en post og fundere på alt som har skjedd og kan skje videre. Men så har jeg funnet ut at jeg heller skal la være å fundere på de tingene som har skjedd. Skjedd er skjedd og gjort er gjort, kan jeg ofte si. Men tingen er at det er lettere å si det enn å faktisk gjøre det. Så det er det jeg gjør nå, lar tingene som har skjedd forbli der uten å fundere videre på dem, og heller se fremover.
For året som nå har begynt håper jeg bare at det blir like bra om ikke bedre enn det som har gått. Det er i grunn lite jeg angrer på ha gjort i 2008, og jeg har lært at jeg faktisk må hive meg ut i tingene noen ganger uten å tenke for mye på dem.Hva bloggingen angår er jeg ikke sikker på hvor jeg går videre med dette. Noen ganger har jeg veldig mye å fortelle, mens andre har jeg utrolig lite eller ingenting å si, om jeg fortsetter å skrive er jeg heller ikke sikker på, men jeg kan si at jeg liker å skrive ned det jeg har opplevd og tenker på og ikke minst går gjennom. Håper i hvertfall noen vil savne meg dersom jeg forsvinner 
.
Nå gjenstår det bare å si:
Godt Nytt År og takk for det gamle!
Godt Nytt År! Og takk for det gamle! 
12.20.08
Boblen sprakk
Boblen sprakk. Verdens dritt ting kom inn.
Noen ganger raserer den alt, og du står igjen uten å helt vite hva du skal gjøre eller hva du skal gripe fatt i for at det skal overleve.
Skulle ønske den ikke hadde sprukke.
12.06.08
Sex and the city og vaskedag
Lúthien og jeg har vasket leiligheten i hele dag, vi begynte vel i to tiden etter at jeg kom hjem etter å ha overnattet hos Fëanáro igjen og hun kom hjem etter en endt eksamen. Nå har vi juleferie, eller rettere sagt jeg har juleferie, mens Lúthien går tilbake til sin normale jobbhverdag. Men vi vasket idag, vi har en tradisjon på at vi vasker ned hele leiligheten skikkelig en dag i måneden, når ting ikke har blitt vasket ordentlig på et par uker.
Nei det er ikke konstant skittent her, bare litt støv innimellom, men for min del skylder jeg på de hersens persienne. Og peisen. Som forøvrig hater meg ennå.
Vi vasket og skrubbet. Og vasket og skrubbet. Det hele utviklet seg til å bli en lang vasking og skrubbende dag. Men da vi var omtrent ferdgi stod på kjøkkenet med hver vår pils (HANSA selvfølgelig, er du bergenser så er du Bergenser) i hånden og beundret mesterverket vårt.
Lúthien så opp på veggene og undret seg.
Vi burde vel vaske veggene også. Skal eg finne frem salmiakken?
Mhm vi burde vel det..
Så stod vi der og beundret veggene våre som en gang har vært hvite, men som nå er mer gråe, eller i hvertfall i retningen av grått. Ingen av oss leet en finger. Vi endte til slutt opp med en påtent peis, Lúthien tok seg av den, som sagt peisen hater meg, og film. Resten av kvelden bestod av Sex and the City og et par øl. En ganske så fin kveld, og ikke minst herlig siden vi hadde vasket alt og nå bare kunne nyte lukten av vår fine rene leilighet.
12.03.08
Touched by music
Jeg har skrevet før at filmmusikk er en helt fantastisk ting for meg, det er så mye følelser i enkelte stykker. Et spesielt stykke som gir meg frysninger er John Williams Schindler´s List. Det er bare helt fantastisk. Jeg vet ikke hvilke andre ord jeg kan bruke, du må nesten bare høre Itzhak Perlman spille.
11.30.08
Helt (u)interessant
Fru Jones har tagget meg. Så her er reglene i leken vår
Regler:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.
Ok her er min liste med (u)interessante ting om moi:
1. Jeg får frysninger av filmmusikk og kan lett forsvinne i min egen verden med filmmusikk.
2. Jeg tror helhjertet at jeg er hatet av hver eneste peis i Norge og at jeg må “smigre” dem for at de skal la meg tenne dem..
3. Jeg har alltid ønsket meg en tatovering, men er for feig til å faktisk gjennomføre det!
4. Jeg kan ærlig si at jeg hater turister, selv om jeg hvert år jobber med turisme i byn….
5. Jeg fryser lett, men er også glovarm
6. Jeg tror at når jeg dør, så lever sjelen min videre her. Derfor vil jeg bli kremmert.
Såå…hmmm ja jeg er så sprø som du tror? Jeg tagger herved Tankekorset, Kjellemann, Tornerose og Randi.
11.14.08
Når verden ikke kan røre deg
Å kunne tilbringe en hel dag i sengen og bare prate, le og rett og slett kose seg med den man har er heldig. Jeg er heldig, jeg har gjort det, og det var som å være i vår egen boble mens resten av verden og dens bekymringer ikke kunne røre oss.
Jeg vil ikke la verden røre meg, ikke når jeg er der, der er jeg trygg, der liker jeg meg. Verden bekymrer ikke det grann før jeg stikker en tå utenfor den boblen.
11.12.08
Kappløpet
De siste dagene har jeg faktisk anstrengt meg for å komme meg opp av sengen om morgenen. Grunnen er ja eksamen men og det evige kappløpet om å få fatt i en sitteplass på en lesesal eller et bibliotek, jeg har stått tidligere og tidligere opp for hver dag som har gått bare for å sikre meg en sitteplass et sted.
Alle har eksamen ja, jeg vet det, og alle må lese ute og ikke hjemme fordi ikke alle klarer å fokusere når de er hjemme. Men at vi er så mange studenter og så få plasser er egentlig helt utrolig, det virker som om man ikke har tenkt over på hvor mange studenter UiB har når man har laget lesesalene. Nei jeg sier ikke at alle skal ha sin egen leseplass, selv om jeg ikke hadde klaget på akkurat det, men når omtrent alle studentene (over 30 000) har eksamen i samme periode blir det et kappløp om å finne et sted å sitte.
Nå har jeg vært heldig nok til å finne et sted å sitte, men her var det veldig trangt og folk dulter borti meg hele tiden, så jeg faller ut av det jeg leser på. Men men, jeg er nå heldig som har en sitteplass, tror jeg synes synd på de som står utenfor og planlegger med venner hvor de ellers kan prøve.
