Jeg kom nettopp hjem fra en kinotur med en venn, en kamerat, en som jeg har blitt mer og mer glad i som venn. Han kom hjem i ferien, akkurat som alle de andre som studerer i andre land eller andre byer. Det var koselig å se både ham og de andre igjen, men nå kom altså den delen jeg ikke liker ved dette. Å ta farvel.
Vi sier jo ikke farvel for evig og alltid men det er fremdeles et farvel, selv om man ikke bruker ordet eller det er for evig. Man merker det på måten en sier hade, vi ses, det var koselig å se deg igjen. Jeg merket det på klemmen vi gav hverandre da han skulle kjøre hjem igjen.
Jeg hater virkelig å si farvel, og i dag har jeg sagt farvel til to gode venner, han jeg var på kino med og en annen venninne som også studerer i en annen by. Så sånn sett er ikke dette en god dag for meg. Jeg burde være glad fordi vi hadde det gøy på kino sammen, vi snakket mye og hang sammen som kun gode venner og kamerater gjør. Men jeg merker jeg er nedfor, jeg litt lei meg faktisk.
Jeg vil ikke at de skal reise, jeg vil aller helst ha dem innenfor rekkevidde selv om vi kanskje ikke møtes så mye på fritiden når de er her. Egoistisk? Jeg aner ikke, hehe, jeg vet jeg vil de skal bli igjen, men samtidig vil jeg at de skal reise tilbake og studere videre for å oppfylle drømmene sine.
Forvirret det er jeg ja. Men ikke hele tiden, kun når jeg må si farvel, fordi det hater jeg. Jeg får så mange følelser, motsetninger i meg som gjør meg glad og lei meg på samme tid. BLÆ.
Jeg sier ikke farvel for evig heller nei, bare for en stund. Men følelsen kommer likevel.
