“Er du forelsket?” spurte hun meg. Jeg stirret sjokkert tilbake. “Eh…Hæ?” Hun smilte “Er du forelsket?” sa hun nokså rolig. Jeg klarte ikke å svare. Er jeg forelsket? Jeg liker ham ja, som en venn. Men om det er noe mer fra min side vet jeg ikke. Når jeg tenker over det, tenker jeg av og til på ham.

På hvor snill og grei han er, hvor pen, hvor snill han er med alle. At han gir klemmer til alle. Hvor gode de klemmene er. Hvor mye hjertet mitt banket da jeg fikk en klem av ham. Hvor lei meg jeg ble da han gikk sin vei og jeg innså hvor at det blir lenge til jeg ser ham igjen.

Men er jeg forelsket? Og i ham?

Noen ganger liker jeg å tro det ja. Men om jeg virkelig er det er en helt annen sak. Av og til føles det som om mine egne følelser spiller meg et puss. Jeg har trodd at jeg har vært forelsket i noen, men så har det vist seg at det ikke var det likevel. Jeg likte personen bare veldig godt.

For min egen del hadde det vært fint å være hundre prosent sikker på at jeg er forelsket i ham. Om jeg hadde sagt det til ham er en helt annen sak det også. Der har jeg brent meg en del ganger.

Jeg har blitt glad i ham. Som en venn. Men der er nettopp det som er så forvirrendes. Tenker jeg på ham som en venn? Kun en venn? Eller noe mer? Dette er verre enn da jeg var 10 og himla forelsket, rettere sagt trodde jeg var forelsket. Til og med da var jeg mer sikker enn nå.

Han ser på meg som en venn og det er jeg glad for. Hadde det ikke vært slik hadde dette vært en enda mer komplisert situasjon.

- “Ja.. er du forelsket?” Hun gav seg altså ikke så lett denne jenta her nei… hun ser på meg med et merkelig uttrykk i øynene. Vet hun hvordan jeg har det? Hvordan kan hun det? Er hun tankeleser? Hun flyttet blikket ned på pissemaurene som var i ferd med å innvandere skoene våre.

Jeg fulgte blikket hennes, vanligvis ville jeg ha hylt eller bannet, hoppet opp og sloss mot pissemaurene. Men ikke idag, ikke nå..

“Jeg vet ikke…” hvisket jeg spakt tilbake i det en av pissemaurene bet meg.