Jeg hadde gledet meg sykt til i dag, jeg skulle endelig få være alene hjemme etter å ha tilbrakt hele juleferien med familien min og besøk etc etc. Ikke misforstå jeg er veldig glad i familien min og jeg liker å tilbringe tiden min med dem, men jeg liker også å være alene noen timer. Noen timer for meg selv og mine behov, det er deilig det. Og i dag var min dag kommet, endelig litt pusterom fra to tvillingbrødre i 15 års alderen, en nokså masete mamma og en pappa som prøver å være komisk til tider. O lykke!

De dro sin vei for å finne mat og ikke minst dresser til brødrene mine som skal på ball om to uker. Jeg vinket dem ha det og forsvant inn. I løpet av dagen har jeg surfet på nettet, lest artikler, blogger og sladder, prøvd å jage vekk pervoene fra skype og ikke minst begynt å like Led Zeppelin og Pink Floyd etter å ha mottatt en haug med sanger fra en kamerat. Jeg har til og med vasket hele huset, hvilket vil si å støvsuge begge etasjene og alle rommene, heng opp klær, ryddet på plass klær, redd senger, ryddet rommet og vasket badet og jeg har klart å holde liv i peisen, som vanligvis hater meg.

Men nå sitter jeg her etter å ha gjort alt jeg kan finne på, jeg har synget og hoppet rundt til rockesanger, danset litt, sett litt på tv (men så ble det kjedelig) og ja vridd hjernen min for å finne på noe annet, og mens jeg sitter her føler jeg meg merkelig nok veldig alene. Veldig alene! Det er snart mørkt og de er fremdeles ikke hjemme, jeg er ikke paranoid eller kanskje litt, men jeg savner dem. Gleden ved å endelig få lov til å være hjemme en lørdag uten noen andre enn meg selv er plutselig blitt helt borte.

Nå skulle jeg heller ønske at jeg var blitt med på den uendelige handleturen deres eller at en av dem hadde blitt igjen. Dette er kjipt, jeg sitter og teller minutter og krangler med meg selv om at jeg ikke skal ringe og mase om hvor de blir av, det har jeg allerede gjort tre ganger i dag…

Gleden min er borte vekk og igjen sitter ensomheten min, vi mennesker er merkelige skapninger.