Det er merkelig hvor kriminell jeg føler meg når jeg sitter ut til langt på natt, under dynen med en liten leselampe og skriver eller leser som bare det. Jeg kan ikke ha på lyset fordi mamma og pappa skal tidlig opp på jobb, selv om jeg har studieuke (liksom fri fra universitetet), derfor er løsningen å sitte under dynen med en leselampe. Det funker greit i begynnelen mens så begynner man å få litt kramper her og der og da blir man fort lei.

Merkelig nok så har jeg oppdaget at det er da jeg er mest inspirert til å skrive. Nettopp fordi jeg liksom skal sove eller la de andre sove uten å forstyrre dem med lyset fra rommet mitt og lyden av pennene som skraper mot papiret. De kveldene hvor jeg har mest inspirasjon er når stormene herjet fritt uten for vinduet mitt, siden jeg har rom i andre etasje så beveger sengen på seg hver gang det er kraftig vind utenfor.  Eller når det regner ute, bare ligge i sengen og høre på regndråpene falle mot bakken.

Jeg elsker lukten av våt jord. Det er så deilig og friskt. Man blir glad av den lukten.

I går kveld lå jeg igjen under dynen og ble litt irritert på meg selv, her ligger jeg som er snart 20 år under dynen som en fjortis som sender smser til den hun er forelsket i. (oi… det var jo meg det også ja..)  Og da jeg dro dyenen av meg og satte meg ordentlig i sengen og tok på lyset som er på nattbordet, merket jeg plutselig at lysten til å skrive, å dikte var borte. Og det skjedde kun på noen sekunder.

Jeg antar forfattere, bloggere eller kall dem, oss, hva du vil har sine spesielle steder hvor en finner inspirasjon til å skrive, min er merkelig nok under dynen i sengen midt på natten.  Jeg har flere steder når jeg tenker over det.

Selv føler jeg mer spesiell hvis jeg har et sted hvor kun jeg få inspirasjon til å skrive, det blir liksom mer magisk da.