And she´s moving on…

Han kysset henne de var lykkelig en stund, det trodde hun i hvertfall. Kvelden var ennå ung, likevel trodde hun at hun var lykkelig med ham. Der tok hun feil. Han hadde det grepet om henne, det samme fine grepet som han har hatt rundt henne en stund.

Ikke at hun ikke likte det grepet, tvert imot, noen ganger elsket hun, men andre ganger hatet hun det.

Kvelden var forbi, lykken var borte, alt som var igjen var tårer og smerte og ikke minst den kvalmen.

Hun dro hjem i sine egne tanker, prøvde å late som om alt var fint. Dagen gikk, ut på byn dro hun igjen, venninna pratet og lo, mens hun smårøykte og tenkte. Vi kan ikke være venner mere.. hadde hun sendt til ham. Likevel hadde han pratet videre med henne.

Hun kjente grepet igjen og likte det, selv om smerten var der. Hun ringte og pratet litt, sendte smser og prøvde å glemme kvelden før. Han ringte pratet og hilste på henne, blikket han gav henne, var et blikk hun hadde lengtet etter.

Venninnene dro hjem, litt kalde men lykkelige. Sorgen meldte seg først dagen etter da hun oppdaget at han fremdeles stod under det samme. Hun erkjente at hun fremdeles var i hans grep, sørget for at hun ikke kom seg videre. Så kom dagen, en venninne gav råd, for første gang kjente hun grepet slippe litt, ikke mye men litt.

Hun var lettet, kanskje hun nå hadde en sjanse, en sjanse til å komme seg videre. Fortiden var i ferd med å bli fortid og ikke noe som forfulgte henne hele tiden. Hun så seg i speilet og hvisket lavt for seg selv: Maybe if I told you the right words, at the right time youd be mine…

Hun ristet det av seg: And she´s moving on sa hun til seg selv.