Jeg skal være ærlig, jeg skalv faktisk i det øyeblikket han sa at vi skulle teste svømmeferdighetene våre før vi fikk lov til å fortsette. Jeg merket frykten i meg, jeg kan svømme det er ikke det, jeg har bare litt vannskrekk.

Da vi fikk på oss våtdraktene klarte jeg ikke å la være å tenke på min egen frykt, jeg tok meg på alt jeg skulle og holdt meg rolig utenad, men jeg var urolig allerede da. Vi fikk hjelmene, redningsvestene før vi kom oss ombord på bussen. Mike pekte på elven vi skulle ut i, masse strøm, masse små fosser eller hva enn man kaller dem, jeg skalv litt mer da han pekte på området vi skulle vise og klare svømmetesten.

Vi kom ut av bussen og stilte oss rundt båten, han forklarte alt vi måtte gjøre, det vi måtte huske på, hva vi måtte gjøre om vi falt av, noen kom til å falle av, de visste bare ikke hvem ennå. Vi lo nervøst alle sammen, og delte oss i mellom de fem instruktørene som var der med oss.

Vi kom oss opp i båtene og lærte oss å ro i takt og stoppe, hoppe ned i og holde fast i tauet vårt og redde hverandre.

Da vi begynte å ro ut i elven kjente jeg frykten igjen, akkurat som en hånd som grep tak i hjertet mitt og klemte til, men jeg tvang meg til å fortsette å ro, fortsette å lytte til Andy sine instrukser. Jeg klarte å gjennomføre alt han lærte oss noe jeg ble litt stolt over ettersom jeg er så vimsete.

Vi padlet ut og testet det vi hadde lært, det gikk fint, selv om han strevde litt med å få oss i samme takt.

Så kom svømmetesten.

Jeg skalv, uten å faktisk skjule det. Jeg gikk ut i midten av elven, kjente strømmen rive i meg, jeg pustet dypt inn. Og lot meg legge meg ned og bli dratt nedover elven med strømmen, jeg fikk vann i nesen jeg fikk panikk. Jeg svømte som en gal, men kom liksom aldri nærmere den f************ båten, jeg fløt litt lenger ned og kom meg til den nederste båten. Han spurte om jeg fikk panikk. N…noo stammet jeg, jeg fikk vann i nesen stammen jeg videre. Han smilte og beroliget meg om det skjer med alle.

I land kjente jeg kicket, selve kicket over å ha overlevd min egen vannskrekk og frykten for å drukne. Jeg følte meg virkelig i livet. Det var det eneste jeg tenkte på da vi satte oss i bussen igjen, Fy fan eg lever virkelig! Dette er helt urolig!

Instruktørene virket fornøyde med alle, spurte om vi følte oss i livet, YEAAAH brølte hele bussen.

Raftingen var i gang, jeg var ikke så skremt lenger. Men jeg overlevde. Båten veltet og vi falt av, ja alle sammen. Jeg ble redd igjen og takket alt mulig for at jeg var i livet da vi endelig var ferdig. Men det var et kick, jeg kjente det, jeg kan fremdeles ikke helt tro at jeg gjorde det. Jeg gjennomførte raftingen.

Selv om jeg var livredd mange ganger klarte jeg å gjennomføre det.

Her ser du Andy instruktøren vår og mitt hode. Ja jeg satt bakerst, det var tryggest, nei det føltes tryggere.