:)

Tenk.

Jeg har møtt en.

Etter evigheter som singel, og perioder med bare kaos rundt mitt ørkenlignende kjærlighetsliv har det endelig begynt å spire noe. Bare litt, pittelitt men det er i gang.

Det var helt tilfeldig at vi møttes, gjennom min bestevenninne (en av mine mange flotte bestevenninner!) og ja jeg vet ikke, vi har vært ute et par ganger og ja jeg liker ham mer og mer.

Likevel vurderte jeg å kutte det ut en liten stund, fordi jeg ikke følte noe med en gang. Mot min egen vilje har jeg innsett at jeg forventet den klassiske kjærlighet ved første blikk tingen, jeg skjærer faktisk grimaser her jeg sitter og innrømmer det for dere og meg selv.

Jeg tenkte at jeg ikke følte noe først gangen, og jeg kanskje bare drev og lurte meg selv siden jeg har vært singel lenge og har klart å rote det noe helt fullstendig til med en annen.

Men likevel valgte jeg å satse litt, bare litt forsiktig for å se hva som skjedde videre. Og ja jeg føler litt mer og mer for hver gang jeg ser ham, han er morsom og snill og ja helt nydelig. I mine øyne i hvertfall. Jeg er ikke forelsket i ham, ikke enda. Jeg vil ikke utelukke at det vil skje, samtidig som jeg ikke vil ha for mye håp om at noe skal skje.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det, forventet jeg den romantiske klisjeen. Jeg modner, jeg lærer at man ikke kan dømme alt, selv kjærlighet etter første møte. Så jeg er endelig kommet videre, kanskje ikke helt, men i hvertfall et lite stykke på vei.

Og jeg fortjener vel å føle meg litt spesiell og verdsatt av en gutt?