Jeg tror det er det vi har. Jeg er egentlig ikke sikker på hva vi har. Vi liker hverandre, det har vi bekreftet overfor hverandre. Men vi er ikke sammen. Vi er ikke et par. Vi har ikke et forhold. På en side så liker jeg det uforpliktede “forholdet” vårt, det er greit. Det fungerer for meg, jeg vil ikke ha et forhold hvor jeg hele tiden må være med typen min. På dette stadiet har vi lyst til å henge med hverandre, så vi henger ofte sammen. Når vi er ute på byn så ender vi opp med å rote med hverandre og ja innrømme at vi liker hverandre ganske så mye.

Men..

Nå lurer jeg på om det er dette jeg egentlig vil ha. Innerst inne vet jeg vel allerede at ja, jeg vil gjerne ha et forhold. Og gjerne med ham, siden jeg er i ferd med å falle for ham. Men, igjen, så vil jeg ikke mase, jeg vil ikke være den som sier: Er vi sammen eller ikke?

Jeg prøver hardt å unngå akkurat det, fordi jeg vil ikke miste ham. Selv om vi ikke blir sammen så vil jeg fremdeles ha ham der, i mitt liv. Jeg vil ikke bli den som “presset” ham til et forhold. Det må skje naturlig, at begge vil det. Ikke kun den ene parten.

Innrømmelsen min er at jeg ikke er typen for uforpliktede forhold. Selv om jeg gjerne skulle ønske jeg var det. Noen ganger kan uforpliktede forhold være bra, andre ganger ikke.

Vi jenter, tenker for mye har jeg funnet ut. Etter helgens hendelser har jeg vært mer nervøs for hva som skjer mellom oss enn noen sinne. Jeg tenker mer og mer, jeg hindrer meg selv i å sende en sms fordi jeg maser mye til tider. Det vet jeg. Jeg vil ikke dytte ham vekk.

Tålmodighet er ikke min beste og fremste dyd. Men akkurat nå må jeg vel ta tiden til hjelp…

Uforpliktede forhold…in my a** .