Jeg har endelig innsett og klart å innrømme for meg selv at jeg har mistet en del av meg, en del jeg var veldig glad i. Som jeg så på som unikt hos meg, selv om veldig mange andre hadde det samme talentet og ikke minst var bedre enn meg i det. Men likevel så var det en del av meg, noe som definerte hvem jeg var.
Jeg kunne støtte meg til det når ting ble for tøft, når jeg ble lei av min verden og alle problemene i den. Det var et sted hvor jeg kunne søke til, finne ro, fred, venner og kjærlighet. Det var mitt eget Neverland. Inne i mitt eget hode, en egen verden, fantasi verden fylt med alle skapninger og folk jeg ville ha der.
Det har gått ett år, muligens mer, uten at jeg har skrevet noe, i det hele tatt. Jeg har mappene mine med meg, med alle historiene mine, fantasiverdenen min, vandrerne, alvene, folket og andre vanlige noveller som handlet om “vår” verden.
Jeg liker å bla i dem, lese gjennom ting, humre for meg selv og tenke hvor mye fantasi som levde i meg, hvordan jeg overlevde naturfagstime og ikke minst mattetimene mine bare ved å sitte for meg selv og skrive. Men ikke minst det å faktisk klare å skape noe, som i mine øyne var noe eget. Noe som kun jeg kunne kontrollere, og ingen andre kritisere.
Det er kanskje derfor jeg aldri lot noen lese det jeg skrev, at noen skulle komme til å kritisere, rive ned det jeg hadde skrevet og skapt var ikke noe jeg ville høre på. Det var rett og slett for sårbart. Og fremdeles er det sårbart, til den dag i dag er det ingen som har lest det jeg har skrevet. Ingen. Fordi jeg fremdeles ikke vil at noen skal rive det ned, det er et glasshus, som jeg er redd vil bli ødelagt med den minste berøring.
Men jeg skriver ikke lenger, jeg har en blogg, men jeg skriver sjeldent. Men det å skrive har blitt så endret for meg, jeg klarer ikke å komme inn i den verden mer, ihvertfall ikke på samme måte som før. Og jeg likte den delen, jeg elsket den delen ved meg. Det var en side ved meg som jeg håpte aldri kom til å forsvinne, som kom til å forbli der til jeg var gammel og grå.
Så det er trist, man blir lei seg, jeg er lei meg for at det er borte. Alt kommer tilbake når jeg leser gjennom det jeg skrev iløpet av barneskolen, ungdomskolen og videregående.
Men kanskje jeg bare har vokst det av meg?
Posted by Vy on mai 18, 2009 at 4:08 pm
Hm.. må si jeg kjenner meg litt igjen, selv om det er en god stund siden jeg gikk igjennom den perioden. Blir fryktelig melankolsk av å se tilbake på tiden der jeg kunne sette meg ned foran PCen og skrive og skrive, og lirte av meg både det ene og det andre. Det er etter at jeg begynte å bli oppmerksom på ting som “struktur”, “plott” “karakterutvikling” at litt av gleden ved skriving ble borte for meg – den gangen skrev jeg bare fordi jeg boblet over av ideer. Ingen av historiene av ferdigskrevet og de fleste av dem har heller ikke blitt lest…
Det tok meg vel et år eller noe slikt å komme meg litt på fote igjen. Føler litt at jeg har mistet mye av vokabularet jeg hadde den gangen jeg skrev omtrent hver dag, men det er nå så… Nå driver jeg bare og skriver for hånd i en blokk, for å ihvertfall få satt noen av idéene mine ned på papir.
Jeg tror ikke du har vokst det av deg, men det vil nå tiden vise. Tror bare at det er mye annet som skjer i livet ditt og at du får utløp for tanker og følelser på den måten istedenfor gjennom skriving. Siden du jo elsker bøker og filmer og dagdrømming, så vil det nok alltid være en del av deg
Det gjelder bare å få satt tid til det, og se på det som en glede og ikke en plikt.